I mange land blir religiøse minoriteter utsatt for tortur, mishandling og straff. Regjeringens beslutning om å prioritere religiøse minoriteter som kvoteflyktninger er derfor hensiktsmessig.

AV SARAH ZAHID

Historien viser utallige eksempler på at religiøse minoriteter er en særlig utsatt gruppe. Behandlingen av jøder under andre verdenskrig er det mest innlysende eksempelet.

Hvert år markerer vi Holocaustdagen som en viktig dag for å lære av historien. Det vi like fullt må huske, er at holdningene som gjennomsyret jødeutryddelsen lever i beste velgående.

Mennesker med en annen tro blir utsatt for vold og hatefulle ytringer på tvers av kontinenter. Det gjelder for eksempel Bahaier i Iran, kristne minoriteter i Egypt, Jehovas Vitne i Georgia og Ahmadiyya-muslimer i Pakistan.

I mange land blir også religiøse minoriteter rammet av straffelovgivningen. I Pakistan har man en egen blasfemiparagraf med sanksjoner som blant annet fengsel og dødsstraff for «spott av profeten».

Saken mot blasfemidømte Asia Bibi i Pakistan fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Hun ble dødsdømt i 2010, men ble frikjent åtte år senere. Avgjørelsen møtte stor motstand.

Partiet Tehreek-e-Labaik (TLP) gikk til valg på å verne blasfemiparagrafen og krevde henne dømt. Partiet fikk over to millioner stemmer. I tillegg ble to politikere drept som følge av at de hadde engasjert seg i saken til fordel for den kristne kvinnen.

«Selv om prioriteringen av kristne flyktninger har skapt blest, frustrasjon og vært gjenstand for flere medieoverskrifter, er det viktig å huske statsministerens korrigering om at det er religiøse flyktninger som skal prioriteres og ikke kun kristne.»

I 1974 erklærte den pakistanske nasjonalforsamlingen Ahmadiyya-menigheten som en ikke-muslimsk minoritet og i 1984 kom de såkalte «Anti Ahmadiyya-lovene», PPC § 295 og § 298 som straffer med både fengsel, bot og dødsstraff. Ettersom at Ahmadiyya-muslimer er erklært «ikke-muslimer» i lovgivningen, kan de til og med bli dømt for å hilse på den allmenne måten, altså si «Assalamu Alaikum» (muslimsk hilsen).

Jeg er født og oppvokst Ahmadiyya-muslim og noe av årsaken til at jeg er norsk statsborger er nettopp blasfemiparagrafen i Pakistan. Faren min fikk asyl i Norge i april 1984, samme måned som de pakistanske myndighetene innførte Anti-ahmadi bestemmelsene i landet. Siden lovgivningen ble innført har hundrevis av Ahmadiyya-muslimer blitt utsatt for hatkriminalitet og drap.

For noen år siden ble den 25 år gamle studenten Mashal Khan strippet naken, slått og drept av en sint mobb på universitetet for å ha uttrykt støtte til Ahmadiyya-menigheten på Facebook. Det er ikke mye som skiller meg og Mashal Khan. En grunnleggende forskjell er likevel at det ikke vil koste meg livet å uttale meg som Ahmadiyya-muslim i Norge.

Tvert imot kan jeg konstant engasjere meg i den offentlige debatten med sterke meninger om religion og tro. Folk som meg blir fratatt denne muligheten fordi de bor i et annet land. Det er absurd.

Selv om prioriteringen av kristne flyktninger har skapt blest, frustrasjon og vært gjenstand for flere medieoverskrifter, er det viktig å huske statsministerens korrigering om at det er religiøse flyktninger som skal prioriteres og ikke kun kristne.

Dette dreier seg neppe om å hente inn folk som er «likere oss», men folk som er særlig utsatt, herunder religiøse minoriteter.

Første gang publisert i VG 04.12.20