Det bør stilles spørsmål til hvilke vurderinger politiet foretok ved å tillate SIAN ved leder Thorsen, som er dømt for hatefulle ytringer, å brenne Koranen på torvet i Sandefjord. Ytringsfriheten behandles nok engang som en rett til å provosere muslimer, fremfor en nødvendig frihet som må veies opp mot andre samfunnshensyn som sikkerhet, generelle ro og orden.
Av Behzad Tahir
Det er vanskelig å forestille seg politikere og folk flest forsvare retten til provokasjoner under dekke av ytringsfrihetens fane med like stor iver hvis det var snakk om å brenne bøkene eller symbolene til andre religioner. Handlingene og ytringene til SIAN er ekstreme, polariserende og tjener kun hensikten med å provosere. Saklig religionskritikk, som hører hjemme i et stort sett sunt, fritt og opplyst samfunn som det norske, representerer de i alle fall ikke.
I kjølvannet av koranbrenningen på torvet i Sandefjord, og de påfølgende reaksjonene av motdemonstrantene, har mange engasjert seg i debatten om temaene ytringsfrihet, religionsfrihet og provokasjoner. Idéhistoriker og forfatter Dag Herbjørnsrud har delt sine betraktninger om hvordan SIAN sine handlinger kan være straffbare hvis man ser koranbrenningen i sammenheng med hatefulle ytringer som fremsettes før, under, og etter påtenningen.
Lars Gule, forsker på blant annet ekstremisme, flerkultur og islam, skriver i et innlegg på sin Facebook-side at ytringsfrihet ikke er absolutt, og at den som alle andre rettigheter i et rettssamfunn må veies opp mot andre hensyn. Forståelsen om ytringsfriheten blant mange synes å være at det er en absolutt rettighet som til enhver pris skal praktiseres. Det ser ut til mange tolker ytringsfrihet nærmest som en slags ytringsplikt når det kommer til å gjennomføre koranbrenning. For de som ønsker å gjennomføre koranbrenning skal ikke bare få holde på med politiet som beskytter og tilrettelegger, men de skal også få lov til å forstyrre alminnelig ro og orden. Alle disse hensynene fremstår helt uviktige opp mot folks oppfatning av ytringsfriheten som absolutt.
Ikke for et forbud, men muslimer har ansvar
Jeg er ikke for et forbud mot koranbrenning. Slike forbud vil neppe forhindre at de som på død og liv vil skjende andres hellige skrifter ikke får til det på andre måter. Men jeg håper at media og politikere blir flinkere til å ikke oppfordre til slike handlinger gjennom å være talerør og tilrettelegger for hatet de representerer.
Selv om Herbjørnsrud og Gule har gode argumenter om ytringsfriheten og dens begrensninger, kommer man ikke utenom motdemonstrantenes ansvar for sine handlinger og konsekvensene av disse. For det man så i helgen av enkelte muslimer i Sandefjord, og det man har sett i Sverige de siste ukene, var på ingen måte muslimske handlinger. Snarere tvert imot. Muslimene burde ha holdt seg unna de forhåndsvarslede markeringene.
Hver gang slike markeringer finner sted, er det dessverre muslimer selv som ender opp med å bringe islams navn i skam. Særlig i Ramadan, muslimenes hellige måned, hvor fokuset er på å vinne Guds velvilje gjennom å være en bedre utgave av seg selv, er det desto skuffende å se noen få muslimers reaksjoner.
Koranen tydelig imot straff
Ahmadiyya-imamen i Sverige, Kashif Virk, skriver etter opptøyene der: «Koranen fordømmer de som skaper uro i landet og opptrer som bråkmakere (28:78), og maner til tålmodighet hvis man blir utsatt for latterliggjøring og fornærmelser (3:187). Koranen lærer oss også å følge landets lover (4:60) og respektere andres tro (6:109).»
Dessuten er Koranen tydelig på at muslimer ikke skal bli værende på steder det begås blasfemi (4:141 og 6:69), og ved å utøve vold mot de som brant Koranen bryter man samtidig andre viktige bud, da Koranen ikke tillater straff for blasfemi.
Ahmadiyya muslimsk trossamfunns reaksjoner under Rushdie-kontroversen, karikaturstriden i Danmark, og de siste årenes koranbrenninger har vært den samme; mer kjærlighet og opplysningsarbeid om Den hellige Koranens fredelige og vakre lære om trosfrihet.
Vi ser en merkbar, positiv effekt blant allmennheten. Stadig flere tar til orde mot et misbruk av ytringsfriheten på bekostning av harmoni i samfunnet.
Det er håp
Også flere muslimer er på vei i riktig retning sammenlignet med for et par år siden da SIAN-leder Thorsen ble angrepet av en muslim, som senere ble hyllet av flere muslimer verden rundt. De siste årene, senest før den planlagte markeringen på Stovner på fredag ble avlyst av politiet i Oslo, kunne man se at flere muslimer frarådet andre muslimer om å oppsøke markeringen nettopp for å unngå å bli provosert.
Det er en positiv utvikling. Selv om forbedringspotensialet er stort må det være lov å håpe at hatefulle markeringer som SIAN holder, ignoreres fullstendig av de den er ment å provosere når det pågår, og kun fordømmes med ord ellers.
Det må også være lov å håpe at flere i den opplyste verden vil se verdien av å lese bøker, og eventuelt legge frem saklige argumenter mot innholdet framfor å brenne de.