Selv en falsk anklage om å være «qadiani» er livsfarlig i Pakistan. Hvor alvorlig er det ikke da for de som faktisk er ahmadiyyamuslimer?
Av Naserah Yousuf
For noen dager siden ble en klage registrert hos politiet i Lahore av Shahzad Akbar. Akbar er en av rådgiverne til den pakistanske statsministeren Imran Khan. Denne klagen går ut på at Akbar føler hans liv blir satt i fare ved at en annen høytstående politiker Nazir Chauhan offentlig anklaget Akbar for å være “qadiani”. For de som ikke vet brukes begrepet “qadiani” som et nedsettende kallenavn på Ahmadiyyamuslimer. Selve klagen til Akbar lyder; «The offence has been committed to cause injury to the reputation, body, property and mind of the applicant and cause hatred in public at large towards the applicant.” Altså at det å kalle Akbar for “qadiani” kan skade Akbars rykte og eiendom, påføre ham både mental og fysisk harme og skape hat mot ham i det offentlige rom.
Pakistanske myndigheter har i alle år nektet å svare på anklagelser om forfølgelse av ahmadiyyamuslimer. Noen pakistanske politikere har til og med åpent gitt uttrykk for sitt hat mot ahmadiyyamuslimer uten å ha blitt irettesatt av statsminister Khan eller myndighetene. Også her i Norge påstår noen norskpakistanere fremdeles at ahmadiyyamuslimer har det like godt som alle andre pakistanere bosatt i Pakistan. Hadde det vært realiteten, ville en høytstående politiker som Shahzad Akbar neppe reagert slik han gjorde når han selv ble anklaget for å være en ahmadiyyamuslim. Akbar er i hvert fall ærlig om hvilke følger det kan få for ham om noen sprer slike rykter om ham. Han er bekymret for sin eiendom, hatprat, psykiske skader og ikke minst er han redd for å bli utsatt for vold eller drap. Om en som er såpass bekymret for alt dette kun som følge av en falsk anklagelse, hvordan tror man da at en ahmadiyyamuslim i Pakistan føler seg? Og hvorfor er det ingen pakistanere som reagerer på ironien og ikke minst hykleriet i selve klagen til Akbar? Eller ønsker pakistanere rett og slett å bevisst lukke øynene for realiteten?
For de som kanskje ikke vet, er ahmadiyyamuslimer en utsatt og forfulgt religiøs menighet i Pakistan. Flere internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, deriblant Amnesty og HRW har gjentatte ganger tatt opp de vanskelige forholdene ahmadiyyamuslimer må leve under blant annet i Pakistan. Pakistanske myndigheter har enten unngått å svare på tiltale eller har kommet med tomme fraser om hvor godt alle de andre minoritetene har det i landet. Også her i Norge, når enn menneskerettigheter relatert til ahmadiyyamuslimer tas opp i lukkede norskpakistanske Facebook-grupper, tikker det inn kommentarer fulle av fordommer og hat mot ahmadiyyamuslimers og deres tro. Det virker som om noen (norsk-)pakistanere ikke helt klarer å kunne skille mellom religiøse/teologiske uenigheter og selvklare fundamentale menneskerettigheter. Dette er kanskje selve kjernen når man da ikke innser hykleriet i Akbars klage og dermed heller ikke evner å trekke noen logiske slutninger.