Av Thomas Kårvand

Et mer eller mindre unisont kommentatorkorps i norske medier fordømmer Qasim Alis nylige ønske om at Norge innfører blasfemilover. Trolig bommer Ali på samfunnets behov for en slik lovgivning, men en artikkel i VG og flere kommentatorer vinkler det på en slik måte at man sitter igjen med et inntrykk av at Ali nærmest skal ha tatt til orde for blasfemilover slik de fremstår i for eksempel Pakistan.

I Klassekampens intervju med Ali gir han uttrykk for en tro på at et karikaturforbud vil «bidra til mer ro, hindre radikalisering og øke anstendigheten i den norske debatten».

I sin artikkel bruker VG et bilde av Arfan Bhatti som i 2010 var med på å organisere en demonstrasjon mot en karikatur av Profeten Muhammad ﷺ, noe Qasim Ali også var med på. Altså knytter VG en dømt islamist med tilknytning til Profetens Ummah med Ali, helt uten å la Ali få kommentere dette. Således dukes det for at saken misforstås som at islamister forsøker å innføre barbariske blasfemilover i Norge, noe som også er resultatet. Vebjørn Selbekk koker inni seg over slike forslag og Sylvi Listhaug synes på Facebook at Ali kan flytte dit man har slike steinalderlover. Dette kommer i tillegg til kommentarene i flere av de store avisene, som nå enkelt kan avfeie problematikken Ali tar opp, basert for eksempel på at Alis forslag er totalitært og innebærer knebøy for islamister.

Er det noen som tenker at det å gjeninnføre den norske blasfemiparagrafen som vi inntil nylig hadde vil gjøre Norge til Pakistan? At dette er absurd er innlysende. Spørsmålet som da gjenstår er om man ikke forstår Alis posisjon eller om man misforstår med vilje for å enkelt imøtegå ekstremiststråmannen.

Problemet er at Ali imidlertid ikke har tatt til orde for dette. Ali håper på støtte fra Krf og Støre, men er det noen som for et øyeblikk tror at Ali håper på at Krf og Støre skal støtte en blasfemilovgivning slik som man for eksempel har i Pakistan? Er det noen som tenker at det å gjeninnføre den norske blasfemiparagrafen som vi inntil nylig hadde vil gjøre Norge til Pakistan? At dette er absurd er innlysende. Spørsmålet som da gjenstår er om man ikke forstår Alis posisjon eller om man misforstår med vilje for å enkelt imøtegå ekstremiststråmannen.

Dessverre finnes det et mønster i denne ekstremistfortolkningen av muslimer: muslimer vil ikke håndhilse på medlemmer av det andre kjønn og dette er kvinnediskriminerende, uavhengig om dette benektes av muslimer selv og at dette gjelder både for menn og kvinner; hijab er kvinnediskriminerende og et symbol for en ideologi sammenlignbar med nazisme selv om muslimer i sin fortvilelse har helt andre tanker om dette. Skulle muslimske kvinner hevde noe annet er de hjernevaskede og vet ikke sitt eget beste.  Altså har ikke muslimer selv eierskap på hva de selv mener og tror på. Denne rett har andre som tilskriver seg selv ekspertise på islam og muslimer.

Ali står i stor grad igjen med uforrettet sak. Hans fortvilelse over uro, radikalisering og en uanstendig debatt er tilbakevist som et forsøk på islamisters forsøk på særbehandling for islam i offentligheten og at han ønsker å kneble de som mener noe han ikke liker.  Dette til tross for at hans fortvilelse er mye mer reell enn forestillingene til for eksempel Selbekk og Listhaug, noe de begge beviser med sine uttalelser.

Islam forsøker å lære sine tilhengere å ofre seg for at andre skal få sine rettigheter fremfor å tjene på å frarøve andre deres rettigheter.

Visjonen for et samfunn bygget på islamske verdier er et samfunn med en stor grad av samhold, nestekjærlighet, respekt og rettferdighet. At samfunnet polariseres og at forskjellige grupper skal kjempe mot hverandre for å styrke sin egen posisjon er fremmed for islam. Islam forsøker å lære sine tilhengere å ofre seg for at andre skal få sine rettigheter fremfor å tjene på å frarøve andre deres rettigheter. I et samfunn basert på islamske verdier vil derfor tilsiktet blasfemi være fullstendig utelukket da dette vil kunne skape sosial uro og splid.

Ahmadiyyas åndelige overhode og leder for den største muslimske bevegelse under ett lederskap, Mirza Masroor Ahmad holdt en tale ved Europaparlamentet og sa:

«Angående innvandrere så er de nødt til å være villige til å integrere seg med den lokale befolkningen, mens den lokale befolkningen bør være klare til å åpne sine hjerter og vise toleranse. Videre vil ikke det å bare fremtvinge visse restriksjoner overfor muslimer lede til fred, fordi dette alene vil ikke forandre menneskers tanker og synspunkter. Dette gjelder ikke bare muslimer, men når man med makt undertrykkes på grunn av sin religion eller tro så vil det lede til en negativ reaksjon, hvorpå freden vil bli alvorlig skadet. Som jeg allerede har sagt så ser vi i visse land at det er økende konflikter, spesielt mellom den lokale befolkningen og muslimske innvandrere. Det er tydelig at begge sider blir mindre tolerante og det finnes en motvilje mot å bli kjent med hverandre. Europeiske ledere trenger å akseptere at dette er virkeligheten og forstå at de har et ansvar for å etablere gjensidig religiøs respekt og toleranse. Dette er nødvendig slik at det i hvert eneste europeiske land og mellom europeiske og muslimske land, vil utvikles en atmosfære av velvilje slik at verdensfreden ikke ødelegges».

Vi trenger større samhold og gode relasjoner mellom muslimer og ikke-muslimer i Norge. Karikaturer, andre stereotyper og karakteristikker av muslimer som leder til muslimhat er noe vi må til livs. Har vi glemt jødekarikaturene? Her er Alis tidligere forslag om en handlingsplan mot islamofobi mer aktuelt enn en gjeninnføring av blasfemilovgivningen. Det er imidlertid forståelig at et samfunn hvor det er tatt til orde for å gjennomkrenke deler av befolkningen og hvor det finnes sterke ønsker om å assimilere minoriteter, at det er enkelte som har vansker med å ta innover seg nettopp disses synspunkter. Allikevel er det uansett mulig å forsøke å forstå deres utspill og la være å misbruke dem i en uanstendig debatt.

Media er nødt til å forsøke å være oppriktige og påføre seg selv restriksjoner i sin higen etter å oppnå sensasjon, for å unngå en slik vinkling at man ender opp for langt unna virkeligheten, slik det er snakk om her.