Horeunger?

Både i heftet «Den falske profeten Mirza Ghulam Ahmad og hans tro» og som respons på vår kritikk av det, har Tahoor Publishers anklaget Hadrat Mirza Ghulam Ahmad عليه السلام for å ha brukt uttrykket «horeunger» for de som ikke tror på ham.

Responsen til Tahoor av kritikken vår mot heftet. Også dette innlegget har blitt fjernet fra Facebook-siden deres.

Saken er at Ahmadiyyas fiender verken forstår denne språkbrukens filosofi ei heller uttrykkets egentlige betydning. I heftet et utdrag fra et av bøkene til Ahmad عليه السلام blitt oversatt på følgende måte:

”Alle muslimer ser på disse bøkene med ærbødighet og respekt, og de gagner deres tanker. Unntatt de som er horeunger. Allah har forseglet hjertene deres, og de anerkjenner meg ikke” (s.13).

Anklagen mot Hadrat Mirza Ghulam Ahmad عليه السلام er her at han kaller folk som ikke anerkjenner ham som horeunger. Hans fiender innbiller seg med dette at de har noe å utsette på han men overser to særdeles viktige poenger:

Det første er at Koranen bruker og anerkjenner hard tale. For eksempel sier Koranen:  «Sannelig, de som er vantro av Skriftens folk og avgudsdyrkerne, skal være i Helvetes ild, og forbli i den (i lang tid) – disse er de verste skapninger» (98:7). Den forteller også om gjengjeldelse når tilgivelse ikke lenger er til nytte: «Lønnen for noe ondt skal være i det rette forhold til det onde. Så den som tilgir (slik at det derved) forbedres, har sin belønning hos Allah. Han elsker visselig ikke dem som handler urettferdig» (42:41).

Hadrat Mirza Ghulam Ahmad عليه السلام sier selv om sin strenge språkbruk:

”I mine skrifter har min ordbruk overfor mine motstandere antatt en viss strenghet, men det var ikke jeg som begynte med denne strengheten. Disse skriftene ble skrevet som svar til mine motstanderes alvorlige angrep. De hadde en slik hard og støtende språkbruk at det krevde en viss strenghet. Dette kan forstås ut fra forordet av min bok, som jeg har kalt Kitabul Bariyyah, hvor jeg har sammenlignet den harde språkbruken mine motstandere bruker og den som jeg bruker. Som jeg akkurat har sagt så er min harde språkbruk et motsvar. Det var mine motstandere som først brukte slik språkbruk mot meg. Jeg kunne ha utholdt deres harde språkbruk uten å gi noe tilsvar, men jeg var nødt til å komme med et motsvar på grunn av to ting: Den første er at mine motstandere muligens forandrer sin taktikk og kanskje vender tilbake til bruken av en mer sivilisert språkbruk i fremtiden etter å bli møtt med strenghet som svar på deres harde bebreidelser. Den andre er at den muslimske allmennheten ikke skal bli opprørt over den krenkende og provoserende språkbruken til mine motstandere” (Kitabul Bariyyah, s. 10-11).

”I absolutt sannhet sier jeg, at jeg så vidt jeg vet ikke engang har brukt et eneste ord som kan kalles fornærmende. En misforståelse oppstår fordi folk flest mislykkes i å skille mellom å komme med fornærmelser og å fortelle sannheten, og dermed anser de dette for å være det samme. De anser det å komme med fakta på rett sted som en fornærmelse, kun fordi det inneholder en viss strenghet, noe som er uunngåelig når man taler sannheten. Faktisk er definisjonen av fornærmelse og støtende språkbruk at det er noe som er i strid med fakta, som er usant og som brukes kun for å forårsake skade. Hvis vi kaller enhver streng og sårende uttalelse som fornærmende kun på grunn av at den er bitter, ubehagelig og sårende så er vi nødt til å innrømme at hele den hellige Koranen er fylt av stygt språk. De strenge ord som brukes i den hellige Koranen for å degradere avgudene og bringe avgudsdyrkerne i vanry, forbanne og fordømme dem, er ikke slik at de vil glede avgudsdyrkerne. Tvert imot vil de utvilsomt utløse mer raseri. Når Gud, Den opphøyede taler til Mekkas vantro og sier: ”Sannelig, dere og det dere tilber ved siden av Allah, er brensel til Helvete” (21:99) Er ikke dette da fornærmende språkbruk i henhold til kritikerens kriterier? Er det ikke på samme vis fornærmende i henhold til kritikerens mening når Gud, Den opphøyde i den hellige Koranen kaller de vantro ”de verste skapninger” (98:7) og sier at de til og med er verre enn de mest skammelige og skitne skapninger? Har ikke Gud, Den opphøyde sagt i Den hellige Koranen: ”Vær hard mot dem” (9:73)? Har det ikke blitt sagt at det er et tegn ved de troende at de ”er harde mot de vantro” (48:30)? (Izala Auham, s. 13-14, Ruhani Khazain, vol. 3, s. 109)

«Senere fikk han navnet Abu Jahl, som betyr uvitenhetens far. Er det noen ved sine fulle fem som tror at denne personen bokstavelig talt var utvitenhetens far eller har dette navnet en annen funksjon?»

Det andre poenget er at denne språkbruken til Hadrat Mirza Ghulam Ahmad عليه السلام egentlig skal forstås annerledes enn slik denne propagandaen tilsier.

For det første så er dette en spesifikk ordbruk som egentlig er egnet til å beskrive en persons egenskaper. Et velkjent eksempel på arabisk fra islams opprinnelse er Abu Jahl som var en av islams største fiender. Abu Jahl het egentlig Amr ibn Hishām, og ble opprinnelig kalt Abul Hakam (visdommens far). Senere fikk han navnet Abu Jahl, som betyr uvitenhetens far. Er det noen ved sine fulle fem som tror at denne personen bokstavelig talt var utvitenhetens far eller har dette navnet en annen funksjon?

Malfoozat, bind fem, side 155

For det andre så oversetter Hadrat Mirza Ghulam Ahmad عليه السلام ”yaabna baghaai” på arabisk (sønn av prostituert, men kan også oversette med sønn av den som bedriver hor) med ”sarkash insan” på urdu (opprørsk person) i Malfozaat. Hvis vi anvender Hadrat Mirza Ghulam Ahmad عليه السلام egen bruk av Ibn baghaai i pamflettens oversettelse får vi følgende

”Alle muslimer ser på disse bøkene med ærbødighet og respekt, og de gagner deres tanker. Unntatt de som er opprørske mennesker. Allah har forseglet hjertene deres, og de anerkjenner meg ikke” (s.13).

«Det ville i så fall ha vært helt absurd av forfatteren å mene man kan bevise sin ekte fødsel gjennom å imøtekomme argumentet til Hadrat Mirza Ghulam Ahmad عليه السلام»

For det tredje så kan vi i tillegg til dette dra enda mer mening ut av uttrykket. At teksten sier: ”Allah har forseglet hjertene deres” er allerede en tydelig indikasjon på at temaet dreier seg om åndelighet. Et annet sitat av Hadrat Mirza Ghulam Ahmad عليه السلام vil være opplysende:

”Hvis en slik person anser meg som falsk og de kristne som seirende, så er han nødt til å effektivt imøtekomme mitt argument, skal han bevise at han er ektefødt… Det er et tegn ved lausungen at han ikke går på den rette vei og fortsetter å elske de gale og urettferdige veier” (Anwarul Islam, s. 30).

Dette sitatet gjør det helt tydelig at det her ikke er snakk om en bokstavelig betydning av uttrykkene ”ektefødt” og ”lausunge”. Det ville i så fall ha vært helt absurd av forfatteren å mene man kan bevise sin ekte fødsel gjennom å imøtekomme argumentet til Hadrat Mirza Ghulam Ahmad عليه السلام i relasjon til hans sannhet og de kristnes posisjon. Det er derfor fullstendig urimelig å tilskrive forfatteren en bokstavelig bruk av ordene.

METAFORER

«Skogens konge» er metafor for «elg». Tegning: Synne A. Salvesen, 2014

Den religiøse litteraturen er full av metaforer, men beklageligvis tolkes disse uttrykkene altfor ofte bokstavelig med den destruktive effekt dette har på forståelsen av de.

Koranen sier: ”Det er visselig din fiende som er uten (ry og) avkom” (108:4). Muhammads ﷺ fiender hadde fysiske sønner. Faktisk var det Han ﷺ  selv som ikke hadde noen fysiske sønner som vokste opp da alle døde i ung alder. Verset peker derfor på den åndelige form for sønner slik profeter er åndelige fedre for sine tilhengere. Dette temaet finnes også i følgende vers: ”Muhammad er ikke far til noen av deres menn, men han er Allahs Sendebud og profetenes segl, og Allah har viten om alle ting” (33:41). Temaet i verset er relatert til farskap. Noe omformet kan vi si: Muhammad ﷺ er ikke far til noen av deres menn, men han er sine tilhengeres åndelige far i kraft av å være Allahs sendebud og han er profetenes åndelige far i kraft av å være profetenes segl.

Hadrat Mirza Ghulam Ahmad عليه السلام  sier om den åndelige veifarende om sitt forhold til en profet at:

”Den unike egenskap ved dette forhold, sammen med den påkrevde forenelighet, er at veksten til de åndelige egenskaper begynner i det øyeblikk dette båndet etableres. I tillegg begynner den åndelige tilstand å svekkes i det øyeblikk dette bånd brytes. Det er ren arroganse å tro at man ikke har behov for Guds sendebud og profeter. Å tro noe slikt betyr tap av troen og en slik person bare bedrar seg selv når han sier: Ber jeg ikke, faster jeg ikke og sier jeg ikke trosbekjennelsen? Han sier dette fordi han er frarøvet sann tro og iver. Det er så klart Gud Som skaper mennesket, men se også hvordan Han har gjort et menneske til kilden for et annet menneskes fødsel! Slik som det er en fysisk far som mennesket blir født igjennom så er det på samme vis en åndelig far som er kilden til den åndelige fødsel” (Lecture Sialkot, s. 37).

Henvisning til å være en lausunge må da ses som et åndelig uttrykk. Når ens åndelige fødsel er avhengig av en profet så vil en løgnaktig eller opprørsk tilnærmelse til denne profets sannhet medføre at man ikke oppnår den åndelige fødsel man bør oppnå som følge av denne profets komme. Skal man holde fast ved sin egen posisjon og anse den som kommer som profet som falsk så må man imøtekomme vedkommendes påstand effektivt, slik Hadrat Mirza Ghulam Ahmad عليه السلام sier. Ellers så må man anse sin åndelige fødsel som uekte.

Kort oppsummert kan man si at det ikke er noe galt med streng ordbruk når det er på sin plass og det med all sannsynlighet ikke er den bokstavelige fortolkningen Hadrat Mirza Ghulam Ahmad عليه السلام har hatt til hensikt å bruke.