Dødsstraff for frafall eller å kalle seg profet

21. januar skrev vi om hatpropagandaen Tahoor Publishers har vært ansvarlig for i Norge. Nå følger et konkret eksempel på oppfordring til vold i heftet Den falske profeten Mirza Ghulam Ahmad og hans tro

«Vi avslutter dette hefte med en appell til enhver muslim som tror på at det ikke kommer flere profeter (khatm-e-nubuwwah), og som betrakter Abu Bakr Siddiquies handling som den riktige. Det vil si hans kamp mot Musailama Kazzab (den falske profet) og hans tilhengere.»

Slik lyder appellen på slutten av dette 29-siders skrivet. Den generelle muslimske forståelsen av denne historiske referansen som det refereres til her, altså Abu Bakars handling mot Musailma Kazzab, er (trist nok) at Abu Bakar skal ha angrepet Musailma fordi han hevdet å være profet og fordi han og hans tilhengere hadde forlatt islam. Appellen er altså rettet mot de som tror at det riktig å drepe en som erklærer seg profet (Mirza Ghulam Ahmad) etter Muhammad og også tilhengerne (ahmadiyyamuslimene) til en som gjør en slik erklæring, spesielt hvis de forlater deres tolkning av islam.

Fra filmatiseringen av Musailma Kazzab som dør i kamp med hæren til Abu Bakar.

Med andre ord: heftet oppfordrer til forfølgelse og drap av ahmadiyyamuslimer, ved å vise til den historiske beretningen, slik de tolker den.

Det ville ikke vært en overraskelse hvis Tahoor Publishers eller noen andre nå prøver å bagatellisere eller bortforklare dette. Isåfall kan de også svare på følgende tilleggsspørsmål:

Hva mener de var Abu Bakars handling og kamp mot Musailmah og hans tilhengere? Var det krigføring? Isåfall på hvilket grunnlag? Støtter de dødsstraff for frafall og profeterklæring siden de trekker frem Abu Bakar og Musailmah som eksempel?

Utdrag fra appellen på siste side av heftet.

Var det ikke krigføring? Hva er da hensikten med å henvise til de to?
Støtter de isåfall ahmadiyyatolkningen av historien? Er de imot straff for frafall og profeterklæringer?

Eller er det slik at de støtter sine lærdes tolkning av historien, men går imot Abu Bakar (påståelig) praksis og mener man ikke skal gjøre sånn mot annerledestroende idag, i hvert fall ikke i Norge?

Som et bevis på hvordan hendelsen tolkes av mainstreammuslimer kan man jo ta en titt på islamic.no, nettsiden til Islamic Culture Center Norge (ICC), som forøvrig er i samme bygg som Tahoor:

Følgesvennens konsensus
Etter koranen og sunnah er tredje plassen forbeholdt den hellige profetens følgesvenner og deres enstemmighet. Alle troverdige historiske beretninger er enige om at følgesvennene med fullstendig enighet hadde utkjempet en rekke krig mot mennesker som hevdet å være profet og de som aksepterte de, rett etter den hellige profetens bortgang. I denne forbindelsen, er tilfellet til Løgneren Musailimah spesielt merkverdig. Denne mannen fornektet ikke Profetskapen til den hellige profeten, men hevded at han var blitt utnevnt kollega med ham i hans profetskap. Noen tid før den hellige profetens død, hadde han skrevet: “Fra Musailimah, Allahs sendebud, til Mohammed, Allahs sendebud: fred være med deg: Du burde vite at jeg er utnevnt som din samarbeider i Profetskapens arbeid.” (Tabari, bind II, s. 399. Egyptisk utgave). Ut over dette har historikeren Tabari berettet at i bønnoppropet deklarert hos Musailimah var ordene: Ash-hadu anna Mohammad ar-Rasúl Allah inkludert. Til tross for denne klare bekreftelsen fra ham om den hellige profetens profetskap, ble han erklært en káfir, bannlyst og bekjempet. Historien beviser også at Banú Hanífah hadde trodd ham i god tro, og de var blitt ledet til å forstå at Mohammed (sws) selv hadde utnevnt ham kollega i Profetskapen. I tillegg hadde versene i koranen blitt presentert for dem som de var blitt sendt ned til Musailimah av en person som hadde fått instruksjoner i koranen ved Medina. (Al- Bidáyah wan-Niháyah, bind V, s. 51). Men, til tross for dette, Følgesvennene aksepterte ikke dem som muslimer og sendte en hær for å bekjempe dem. Dog, det kan heller ikke sies at følgesvennene ikke hadde bekjempet dem på bakgrunnen av apostelskap men for å ha forbrutt seg ved å gjøre opprør. Ifølge Islams lover, i tilfellet krig mot opprørske muslimer, kan ikke krigsfangene gjøres om til slaver. For å ikke snakke om muslimer, selv ikke opprørske dhimmi bli utnevnt til slaveri hvis de blir tatt som krigsfanger. Men når en invasjon ble gjort på Musailimah og hans etterfølgere, Hadrat Abú Bakr annonserte at deres kvinner og barn skulle utnevnes til slaveri; og når de ble tatt til fange ble de faktisk gjort om til slaver. Dermed, det var ifra disse at en slavejente, anvist Hadrat „Alí, ga fødsel til Mohammed bin Hanafiah5, så velkjent for islams historie. (Al-Bidáyah wan-Niháyah, bind VI, s. 316, 325). Dermed, var det beviselig nok ikke for opprør eller forræderi at følgesvennen kjempet dem,
men forbrytelsen var at en person hadde hevdet å være en profet etter den hellige profeten Mohammed (sws) og andre hadde trodd på hans profetskap. Dette ble tatt til følge umiddelbart etter den hellige profetens død, under Abú Bakrs lederskap, og i fullstendig enighet med alle følgesvenner. Kanskje eksisterer det ikke mer eksplisitt eksempel enn dette på en perfekt samling av følgesvenner.

Oppdatering: 

Nå har ICC fjernet hele teksten fra følgende lenke: https://www.islamic.no/2014/khatm-e-nabuwat-og-qadyani-ikke-muslimer/

https://www.islamic.no/2014/khatm-e-nabuwat-og-qadyani-ikke-muslimer/