Ei muslimsk kvinnes historie om hvordan det var å begynne å gå med hijab.

Av Shaista Basit

I dag er jeg 27 år. Det hele begynte da jeg var 16 år. Jeg hadde mannet meg opp til å dra på et møte i moskeen, enda jeg visste hva som ventet meg der. Læreren vår, hun som var ansvarlig for jentegruppen, ville ta opp et aktuelt tema. Jeg visste ikke hva hun skulle snakke om, men hun var en bestemt person, og ville inderlig at vi skulle bli klokere av å være der. Vi var drøyt ti jenter. «Hvor mange av dere tildekker seg og bærer hijab på skolen?» Det ble helt stille i salen. Ingen ville svare på spørsmålet. Det var fortsatt helt stille. Jeg kjente at hjertet slo fortere, og var sikker på at hun kom til å høre det. Så stille var det. Hun oppfordret oss til å snakke rundt dette. Så prøvde hun å forklare verdien av hijab og at ikke bare kvinner skulle tildekke seg, også menn skulle kle seg anstendig og senke sine blikk. Hun prøvde vel å forklare så godt hun kunne, men likevel var det vanskelig for meg å forstå poenget!

Mitt valg

Det gnagde i meg. Hvis jeg bare kunne forstå dette riktig. Ingen i vennegjengen brukte hijab. Hvorfor skulle jeg som muslimsk, ung jente begynne med slør? Eller hvorfor trengte jeg ikke å gjøre det? Jeg bestemte meg for å sette meg inn i hva islam sier om bruken av sløret. For ikke å bli påvirket av andres meninger ville jeg studere Koranen og finne svar der. Jeg leste et sted i Koranen at det er ikke tvang i religionen; så dette skulle kun være mitt valg, tenkte jeg. Det tok sin tid, men jeg bestemte meg for å prøve. Jeg brukte et sjal rundt halsen ved starten av videregående. Og før jeg sluttet der, hadde jeg det på hodet. Jeg følte at jeg utviklet meg gjennom disse tre årene: fra å være uvitende til å nå en plattform som skulle bli utgangspunkt for en videre forståelse av bruken av hijab og slørets sanne ånd. Midt i prosessen, da jeg kom til det stadiet at jeg begynte å bære hijab, var jeg en dag på vei til senteret for å handle. Butikken lå et steinkast unna ungdomsskolen jeg hadde gått på. Det var en varm sommerdag, derfor valgte jeg et tynt hvitt stoff, men ikke gjennomsiktig. Jeg tok det rundt hodet, betalte og løp ut. Mens jeg gikk oppover bakken, tenkte jeg på hvordan det ville være om jeg møtte noen gamle kjente. Samme det, sa jeg til meg selv, og tenkte ikke mer over det. Jeg handlet, og varmen sto imot meg da jeg kom ut av butikken igjen. Det var bra jeg tok et lyst sjal i dag, tenkte jeg. På grunn av det svarte håret mitt greier jeg ikke å gå med mørkfarget hijab om sommeren, da får jeg fort vondt i hodet. Jeg følte meg lettet, ingen hadde sett rart på meg.

«Nei, du var jo så flink på skolen. Jeg trodde aldri du skulle bli sånn.»

Med et smil om munnen gikk jeg nedover bakken fra ungdomsskolen og senteret. «Shaista? Shaista? Er det deg?» hørte jeg plutselig. Jeg skimtet en skikkelse som kom med raske skritt mot meg, og til slutt så jeg at det var min formgivningslærer fra ungdomsskolen. «Ja, jeg syntes deg var deg,» sa hun litt overrasket. «Hva har skjedd med deg?» Det var som å få et slag i ansiktet. «Eh? Hva mener du?» spurte jeg. «Nei, du var jo så flink på skolen. Jeg trodde aldri du skulle bli sånn.» Hun stirret på hijaben. Jeg ble så satt ut av det hun sa at jeg begynte å le. Dette var en ungdomsskole på vestkanten, så det var ikke mange som oss der, utenlandske jenter som gikk med hijab. Jeg ble provosert av reaksjonen hennes. Mens jeg lo, tenkte jeg hvorledes jeg kunne forklare henne kort og greit at hijab ikke var noe negativt for meg. «Jeg har valgt det selv,» sa jeg stolt. Hun så rett gjennom meg, som om mitt svar ikke hadde noen betydning. Så snakket hun videre om ferien sin i Tyrkia. På skolen vakte hijaben også reaksjoner, men kommentarene var noe forskjellige fra dem jeg hadde hørt tidligere. Man skulle tro at den videregående skolen er fylt av reflekterte mennesker, i alle fall sammenlignet med ungdomsskolen. Men som sagt var dette på vestkanten, og det var få jenter som gikk med hijab på den tid. Jeg satte meg i solen midt i skolegården og ventet på at det skulle ringe inn. To fra klassen kom og satte seg ved siden av meg. «Er det ikke varmt med alt det hodet, er det brødrene dine som har sagt at du skal gå med det?» spurte den ene. Jeg ble forbauset over hvor virkelighetsfjernt dette spørsmålet var. «Nei, jeg føler meg mer vel i det,» forklarte jeg med et smil om munnen.

Det som styrket meg, var at jeg gjorde dette fordi Gud rådet meg til det, og ikke på grunn av andres formaninger. Jeg forstod det nå at læreren i moskeen hadde en god intensjon, som alltid ville bety mye for meg. Hennes ord startet en prosess i meg, og førte til at jeg begynte min søken. Jeg er takknemlig for at hun tok seg tid til oss og forsøkte å nå oss. Det er tross alt hennes spørsmål som gjorde at jeg begynte reisen som endte med at jeg bærer hijab i dag. Det er en misoppfatning at sløret er et tegn på undertrykkelse. I Norge kan sløret se ut til å være en byrde for muslimske kvinner, fordi det strider med vårt samfunnsidealer og det vellykkede pene mennesket, men desto større er da også belønningen. Helt fra barndommen av blir kvinner fortalt at utseendet er det viktigste. De er lært opp til å tro at de må vise frem sin ytre skjønnhet, og de tilbringer timer på helsestudio og lignende for at kroppen skal se bra ut, for så å vise den frem – all den nedverdigelsen kun for å få mannens anerkjennelse.

«I dag kan jeg stolt si at en kvinnes verdi ligger ikke i hvorledes hun skuer sin skjønnhet.«

Selv om den vanlige begrunnelsen er at man føler seg vel med sminke og fine klær, så forklarer det jo ikke hvorfor kvinnene egentlig føler seg bra. Det er jo ingen kjemiske stoffer i sminken eller tøyet – forhåpentligvis – som får henne til å føle seg bedre. Hvis man sminket seg for å gjøre seg pen for seg selv, ville det holdt med å ta en titt i speilet hjemme.

Sløret dreier seg om hvordan adferden mellom menn og kvinner skal være, basert på menneskets egen natur. Islams holdning er proaktiv. Den venter ikke til problemet oppstår, for så å finne løsninger. For en muslimsk kvinne er sløret faktisk et tegn på beskyttelse, respekt og verdighet. Det er kun ment for hennes trygghet, og for å beskytte henne mot trusler fra samfunnet. Islam sørger for forsiktig måtehold slik at en kvinne ikke blir misbrukt. Dessuten skaper sløret fred i sinnet hos begge kjønn. Det minsker sjalusi og mindreverdighetskomplekser blant kvinner, som en ellers kan møte i vårt samfunn. Bærer man sløret, utslettes klasseforskjeller, og man fremstår som like overfor hverandre. For meg ble det også viktig at mine medmennesker ikke dømte meg ut fra hvordan jeg så ut, men heller fikk et inntrykk av hvem jeg var basert på min personlighet. Ved å bruke dette tøystykket føler jeg at jeg kan være meg selv. Jeg kan la dem rundt meg bli kjent med mitt indre og min personlighet fremfor at jeg må følge en viss kleskode eller legge lag på lag med sminke i ansiktet for å bli akseptert. Jeg oppfatter ikke at det ytre kan øke min selvtillit. Min karakter og personlighet bør klare å uttrykke en moral som de rundt meg kan merke. Dette gir meg en langt sterkere selvfølelse, nettopp fordi jeg vil bli akseptert på grunnlag av den jeg er og ikke hvordan jeg ser ut.

I dag kan jeg stolt si at en kvinnes verdi ligger ikke i hvorledes hun skuer sin skjønnhet.

Teksten ble opprinnelig skrevet og utgitt i boken «Hijabhistorier», utgitt i 2011. Teksten er gjengitt etter avtale med Cappelen Damm.