Lærer Koranen at man skal spørre «Skriftens folk» altså jøder og kristne hvis man lurer på noe i islam?

Mange kristne tror de finner støtte for sine dogmer i Koranen. I den samme boken som tydelig avviser dagens kristendom tror mange kristne at det finnes motstridende vers som heller oppfordrer muslimer til å søke svar i bibelen eller hos kristne og jøder.

I artikkelen Spørsmål til mine muslimske venner på idag.no stiller Stig Magne Heitmann noen interessante spørsmål om Koranens forhold til bibelen. Mange av spørsmålene oppstår fordi dagens «mainstream» islam og tradisjonell kristendom har motstridende syn på både skriftenes uforanderlighet og hendelsene rundt Jesu korsfestelse.

Fra et Ahmadiyya-muslimsk ståsted stiller dette seg annerledes. Ahmadiyya-teologien gir en helhetlig og rasjonell forklaring som både ivaretar Koranens utsagn om de tidligere skriftene og forklarer de teologiske forskjellene uten at det oppstår selvmotsigelser. Dette fordi vi baserer vår kunnskap om Koranen fra den vi tror er den lovede Messias, altså deres grunnlegger av Ahmadiyya-islam, Mirza Ghulam Ahmad (d.1908).

Ahmadiyya-muslimer er enige i at Koranen anerkjenner Tawrat (Toraen) og Injil (Evangeliet) som sanne åpenbaringer fra Gud, gitt til henholdsvis Moses og Jesus. Men det viktige spørsmålet er hva opprinnelig injil er? Er det nødvendigvis alle bøkene man finner i dagens kanon av evangeliene eller noe annet?

I islamsk teologi var Injil den direkte åpenbaringen Jesus (fred være med ham) mottok fra Gud. De fire evangeliene i Det nye testamentet (Matteus, Markus, Lukas og Johannes) er ikke selve Injil, men heller biografiske og historiske beretninger nedskrevet av mennesker flere tiår etter Jesus, med varierende muntlige overleveringer som grunnlag.

Koranen bekrefter at de tidligere skriftene inneholdt lys og veiledning for sin tid. Men gjennom oversettelser, historisk redigering og teologisk videreutvikling (for eksempel kirkemøtenes utforminger av dogmer) ble den opprinnelige kjernen i Jesu rene monoteistiske budskap overskygget av menneskelige fortolkninger.

Så den injil som det snakkes om i Koranen eksisterer ikke lenger. Men muslimer er pålagt å tro på dems sannhet allikevel akkurat som alle muslimer er pålagt å tro på alle profetene før Muhammmad, selv om heller ikke de eksisterer lenger.

Spørre bokens folk?

Så til spørsmålet om man som muslim blir oppfordret av Koranen til å spørre jøder og kristne om sin religion? Heitmann siterer følgende vers i artikkelen og referer så til koranvers så til flere koranvers som ikke engang inneholder disse ordene:

– «Om dere er i tvil om noe som er åpenbart for dere, spør dem som leser boken som var til før dere» (Yunus 10,94, se også Al-Nisa 4,163, Al-Nahl 16,43, Al-Anbiya 21,7, Al-Shora 42,13).

Versene Al-Nahl 16,43, Al-Anbiya 21,7 snakker ikke om noen som leser boken. Disse versene sier heller ikke at «at muslimer må spørre «Skriftens (det vil si Tawrah og Injil) folk hvis det er noe de lurer på». Dermed er egentlig hele grunnlaget for Heitmanns artikkel borte! Men jeg ønsker å fortsette å svare på spørsmålene hans.

Heller ikke de andre versene han anbefaler oss å se, inneholder noe som støtter hans ståsted. Ja, i Yunus 10,94 finner man det verset han siterer. Men selv her er det ikke snakk om bibelen. Det står ingen steder at man skal spørre «bokens folk» om noe. Med Al-kitab menes det simpelthe Koranen.

«Dersom du er i tvil» kan ikke vise til den hellige profet, for det guddommelige budbærer som Guds ord åpenbares for, kan aldri nære noen tvil om det. Heller ikke kan disse ordene sies å gjelde noen av hans ledsagere, for vi leser i 12:109: Si: Dette er min vei; jeg kaller til Allah ut fra sikker kunnskap – jeg og de som følger meg. Verken Profeten eller tilhengerne hans tvilte på Koranen. Verset snakker i stedet til motstanderne som var uenige etter at budskapet hadde kommet til dem. Se vers 94.

Motstanderne blir videre fortalt at dersom denne boken (dvs. Koranen), slik de hevder, skaper tvil, bør de spørre dem som har hatt nytte av å lese og handle etter den. De vil da oppdage hvordan den har opplyst deres hjerter og løftet dem til den åndelige glansens høyeste tinder.

Sannheten om Jesu korsfestelse og himmelfart

Heitmanns kritiserer påstanden om at Koranen benekter at Jesus døde på korset, noe som tilsynelatende skaper en uoverensstemmelse med Det nye testamentet. Men sannheten eller heller det motsatte

Det stemmer at dagens «mainstream» islam hevder ofte at Jesus ble løftet fysisk opp til himmelen før korsfestelsen, og at en annen person ble hengt på korset i hans sted. Ahmadiyya-islam avviser både himmelfarten og denne erstatningsteorien som unødvendig og teologisk uforsvarlig utifra Koranens lære.

Koranen sier «de drepte ham ikke, og de korsfestet ham ikke». Salaba betyr ikke bare å henge noen på et tre eller et kors, men å ta livet av noen ved hjelp av korsfestelse. Koranen benekter altså ikke at Jesus ble spikret til korset, men han døde ikke på det. Han overlevde den grusomme henrettelsesmetoden. Da han ble tatt ned fra korset, var han i en tilsynelatende livløs tilstand (i koma/besvimt). Men siden han verken døde på korset og heller ikke senere som følge av forsøket på å korsfeste han, er det ikke riktig å si at han ble korsfestet.

Evangelienes egne beretninger forteller oss dessuten følgende: Jesus satt kort tid på korset, beina hans ble ikke brukket (som var vanlig for å fremskynde døden), det kom blod og vann fra siden hans da han ble stikket med spyd (tegn på at hjertet slo), og han ble lagt i en romslig gravhule der han ble pleid med 33 kilo legende urter.

Etter at han kviknet til, sto han fram for sine disipler i sin fysiske kropp (han spiste fisk og viste sårene sine for å bevise at han ikke var en ånd/oppstande kropp). Deretter reiste han østover for å søke opp de tapte stammer av Israels hus (som oppholdt seg i diasporaen i Østen, blant annet i Kashmir/Sør-Asia), slik hans oppdrag krevde.

Med dette synet motsier ikke islam historien om korsfestelsen, men gir en korrekt historisk og teologisk redegjørelse for hva som faktisk skjedde: Gud reddet sin kjære profet fra den forbannede døden på korset (slik det står i Toraen at den som henger på et tre er forbannet), bønnen hans i Getsemane ble bønnhørt, og han overlevde.

Kort sagt viser Ahmadiyya-teologien at Koranen henger helt sammen: Injil betyr den opprinnelige åpenbaringen Jesus fikk, ikke dagens evangelier, og Koranen ber aldri muslimer om å søke hjelp hos kristne eller bokens folk dersom de har tvil om Koranens åpenbaring. Ei heller ber den oss bruke bibelen som fasit. I tillegg forklares det at Jesus faktisk overlevde korsfestelsen i stedet for å bli byttet ut eller løftet rett opp til himmelen. Dette gir et logisk svar som rydder opp i misforståelsene Heitmann trekker fram.