Debatt rundt saker relatert til islam ser ikke ut til å ha noen ende. Denne gangen gjelder det igjen mangel på håndhilsning av noen fra det motsatte kjønn.

Av Thomas Kårvand

Provoserende, roper enkelte og etterligner med dette Tante Sofies trang til assimilering, noen har en roligere tilnærming slik som trikkefører Syversen, mens andre igjen etterligner Ibsens Dovregubbe som ønsker at Peer skal assimilere seg for at han skal få jobben med å gifte seg med trollets datter. Ikke helt ulikt den situasjonen som nå debatteres hvour en muslim ikke fikk komme på jobbintervju på Posten fordi han på forhånd informerte at han ikke ønsket å håndhilse.

Sosial kontroll

Norge er rangert som det sjette strengeste land, med Pakistan på førsteplass, når det gjelder sosial kontroll og selv om alt ikke er sagt i denne sammenheng er det utvilsomt at det i det offentlige ordskiftet tas sikte på en assimilering av minoriteter, og da spesielt muslimer.

Vi er som nasjon i stor grad stolte av å ha forkastet det vi mener er den irrasjonelle kristendommen, men har i stedet tatt til oss en ufornuftig tilnærming til minoriteter. Frihet er visstnok også en norsk verdi, men denne mister sin attraksjon når den utfordrer vår enhetskultur.

Ikke bare scorer vi høyt på sosial kontroll slik som Pakistan, men utbruddene i media er ikke helt ulikt det man kan forvente av det pakistanske presteskapet som roper ut om blasfemi. I tillegg forsøker vi gjennom lovgivning å oppnå det nivå av assimilering vi ønsker, slik Pakistan tyr til blasfemilovgivning i omgangen med sine minoriteter.

Integrering defineres ikke av håndhilsing og andre småsaker, men av et ønske om å tjene sitt land, arbeide for dets utvikling og å være en fredelig og lovlydig borger.

I forbindelse med Sylvi Listhaugs avgang sa statsminister Erna Solberg at man ikke skal tillegge andre hensikter de ikke har. Et godt prinsipp som lett ser ut til å glemmes i saker relatert til islam. For eksempel skal mangelen på hilsing av kvinner med hånd være kvinnediskriminerende, men når man ser at kvinner heller ikke hilser på menn med hånd så blir en slik påstand mildest talt rar.

Tidlige og tydelige grenser

Seksualitet og parforhold byr på sterke krefter. De kan være til stor velsignelse eller skape destruktive konsekvenser i menneskers liv. Er det i så fall hensiktsmessig å forsøke å skape trygge rammer rundt dette eller skal det være opp til våre følelser og lyster? Svaret er innlysende, men islam legger da altså opp til tydelige grenser som trekkes tidligere enn det vi gjerne oppfatter som gjengs norsk kultur.

Islams lære

Islam begrenser omgangen mellom kjønnene gjennom en rekke handlinger, hvor fravær av håndhilsning mellom kvinne og mann er ett av flere elementer. Islams lære er av en slik art at den lærer mennesket ikke engang å gå i nærheten av de ting som fører til disse negative konsekvensene. Altså er det snakk om en begrensing av handlinger som potensielt kan lede til noe skadelig, noe som er sammenlignbart med argumenter basert på fare for skråplanseffekten.

Det er ikke urimelig å stille seg spørsmålet om det ikke hadde vært hensiktsmessig om kulturer som har hatt problemer relatert til #metoo hadde dratt nytte av slike retningslinjer som islam fremmer både for menn og for kvinner.

For eksempel skal mangelen på hilsing av kvinner med hånd være kvinnediskriminerende, men når man ser at kvinner heller ikke hilser på menn med hånd så blir en slik påstand mildest talt rar.

Stifteren av Ahmadiyya-retningen i islam, Mirza Ghulam Ahmad, Den utlovede Messias sier om segregering:

”Den hellige Koranen lærer oss ikke å se på dem unødvendig, med eller uten lyst, fordi dette sannsynligvis vil lede oss vill. Skulle et slikt behov oppstå bør vi holde våre øyne halvåpne og unngå å stirre på dem. Dette er den eneste måten å bevare våre hjerters renhet på. De som motsetter seg oss vil også motsette seg denne lære på grunn av sin nylig oppdagede frihet, men erfaring har allerede vist at det ikke finnes en mer passende lære. Hør kjære venner! Det kan ikke komme noe godt ut av en fri omgang mellom kjønnene og utveksling av begjærlige blikk, når vi vet at menn og kvinner ikke er uten sitt kjødelige begjær. Faktisk vil det være som å kaste seg i en fallgruve med vilje”. (Lecture Lahore – Islam in comparison with other religions. Islam International publications
Ltd. pg.26)

I et fritt samfunn bør folk ha rett til å hilse på hverandre i henhold til sine egne tradisjoner og sin egen tro.

Det verdt å minne om at en muslim, teologisk sett, er en person som har viet seg til Gud. Dette er noe som i stor grad kan sammenlignes med en nonne eller lignende, selv om muslimen ikke trekker seg bort fra samfunnet.

Til tross for de negative krefter fri omgang mellom kjønnene kan by på, virker nok dette lite relevant for mange i det sekulære Norge. Trangen til assimilering og en begrensing av menneskers frihet er imidlertid noe som bør engasjere. Den nåværende kalif og det åndelige overhode for Ahmadiyya, verdens største islamske bevegelse under én ledelse, har sagt:

I et fritt samfunn bør folk ha rett til å hilse på hverandre i henhold til sine egne tradisjoner og sin egen tro. En kvinne bør ikke tvinges til å håndhilse på en mann og omvendt. Dette er en del av islamsk tro og det vil være fullstendig feil å hevde at det er et tegn på diskriminering. Integrering defineres ikke av håndhilsing og andre småsaker, men av et ønske om å tjene sitt land, arbeide for dets utvikling og å være en fredelig og lovlydig borger.

En ortodoks jøde som ikke håndhilste på en kvinne ble omtalt på følgende vis:

Det er ut ifra respekt for hans kone og andre kvinner at han ikke strakte ut sin hånd. Hans intensjon var å heve og helliggjøre forholdet mellom menn og kvinner, noe som altfor ofte gjøres til noe trivielt.

Er dette virkelig noe vi ikke kan ha i Norge?