Mine kjære muslimske brødre som tror at Sharia sier at frafall skal straffes. Dere har misforstått. Er det ikke først og fremst Koranen og så Profetens Sunnah, altså hans praksis, som avgjør hva som er Sharia?

Første gang publisert i Fædrelandsvennen 9. juli 2014

Frafall er nevnt 15 ganger i Koranen, men det finnes ikke ett eneste vers som befaler å straffe den frafalne. Argumentene for straff for frafall hentes alltid fra Hadith-litteraturen. Et av de mest kjente argumentene som blir brukt, er et sitat som tilskrives Muhammad ﷺ hvor han angivelig skal ha sagt: «den som bytter sin religion, drep ham.» Slike «hadith» er ikke særlig troverdig når de har blitt samlet over hundre år etter Profetens ﷺ død, og fortsatt strider med Koranen, som sier: «Det er ikke tvang i religionen, for sannheten er visselig lett å skjelne fra løgnen…» (2:257).

Den nevnte Hadithen motsier ikke bare Koranen, men har også indre motsigelser. Hvis man skulle drepe alle som byttet sin religion, da måtte konvertitter til islam også drepes…

«Ethvert sted hvor det snakkes om frafall, snakkes det om straff den frafalne vil få etter døden.»

Hvis frafall var en forbrytelse som skulle straffes med døden, burde Koranen ha sagt noe om det, i minst ett av versene hvor temaet diskuteres. La oss se på et av versene som handler om frafall. «De som tror, og så blir vantro, og deretter tror, og så blir vantro og vokser i vantro — Allah vil ikke tilgi dem og lede dem på den rette vei»(4:138). Hvis det var dødsstraff for frafall, hvordan ville man da få muligheten for å konvertere tilbake til islam etter å ha forlatt det? Og hvordan ville man få muligheten til å vokse i vantro? Dessuten nevnes det helt andre konsekvenser for de frafalne i dette verset – at Allah ikke vil tilgi dem eller lede dem på den rette vei. Hvorfor skal mennesket straffe noen Allah også skal straffe? Ethvert sted hvor det snakkes om frafall, snakkes det om straff den frafalne vil få etter døden.

Jeg har vanskeligheter med å forstå hvordan en muslim kan tolke Koranen annerledes når den også inneholder følgende vers: «Og si: Sannheten er fra din Herre, la den som vil, tro, og la den som vil, bli vantro» (18:30) og «Vi har visselig åpenbart deg Boken med sannheten for menneskeheten. Den som da følger rettledningen, gjør det til sitt eget beste. Og den som farer vill, farer kun vill til egen skade. Og du er ikke vokter over dem» (39:42)

Etter at man studerer disse versene, burde det ikke være noe mer diskusjon til overs for en muslim, samme hvor bokstavtro man er. Allikevel skal jeg forsøke å gi andre logiske bevis for å motbevise straff for frafall.

«Hvis frafall var en forbrytelse som skulle straffes med døden, burde Koranen ha sagt noe om det, i minst ett av versene hvor temaet diskuteres.»

I fredsavtalen med mekkanerne, som Muhammad gikk med på, var en av betingelse at hvis en muslim falt fra troen og dro til Mekka, skulle ikke mekkanerne returnere ham. Men hvis en fra Mekka ble muslim, og flyktet til Medina, var Muhammad ﷺ pålagt å returnere ham. Hvis Gud hadde pålagt å straffe den frafalne, kunne Muhammad ﷺ ikke gå med på en slik avtale, hvor han lot den frafalne reise fra Medina.

Det som har skapt misforståelser hos muslimene i senere tid, og som spesielt mullaer som Maududi har brukt som argument for straff for frafall, er de krigene de tidligste muslimene kjempet mot forbrytere, som også hadde falt fra troen. Disse krigene ble aldri ble kjempet mot dem, fordi de hadde falt fra islam, men fordi de hadde begått andre grusomme forbrytelser. En uheldig tilfeldighet var at noen av disse også hadde falt fra islam, men frafall alene var aldri en tilstrekkelig grunn for å straffe noen.

«En muslim som tvinger andre til å forbli i islam, tvinger faktisk folk til å dyrke avguder.»

Enhver som studerer Muhammads ﷺ liv, vil se at han hadde store problemer med de som ble betegnet som hyklere. Dette var folk som bodde sammen med muslimene, og utga seg for å være muslimer. Hadde man tvunget folk til å forbli i islam ville man bare skapt flere sånne.

Er ikke tro er en sak mellom mennesket og Gud? Er det ikke bare Gud som har kunnskap om hva som er i hjertene? En person som innerst inne ikke tror på islam, men som forblir muslim av frykt for andre mennesker, en slik person kan ikke forvente noen belønning fra Gud. Han følger ikke islam av frykt for Gud, men har isteden andre mennesker som sin avgud. Med andre ord, en muslim som tvinger andre til å forbli i islam, tvinger faktisk folk til å dyrke avguder. Og avgudsdyrkelse er den største synden i islam. Faktisk dyrker den tvingende en avgud selv også, når den ikke har tro på at Gud kan rettlede et menneske, og at det heller må tys til makt.

Ahmadiyya-muslimenes grunnlegger, Hazrat Mirza Ghulam Ahmad, som også hevdet å være Den utlovede messias, sa følgende om dette:

«Ingen religion trenger å bruke makt så lenge den er i stand til å etablere sin sannhet ved hjelp av rasjonelle argumenter, ubestridte bevitnelser og åndelige tegn. Samtidig trengs det ingen flere argumenter for å bevise en religion falsk, som ikke har disse kvalitetene, og som må ty til sverdet for å gjøre opp for sine svakheter. En slik religion blir faktisk kuttet av sitt eget sverd.» (How to be Free from Sin, s.9)