Umyndiggjort på grunn av religiøs tilhørighet

Jeg har skrevet om den påståtte straffen for frafall fra islam ved flere anledninger i store og små aviser og nettsteder. Disse innleggene har jeg selvfølgelig delt på diverse forumer på Facebook. Der har innleggene mine som oftest blitt totalt umyndiggjort på grunn av min religiøse bakgrunn.

Jeg setter Koranen over annen islamsk litteratur, og har denne boken som målestokk for å fastslå troverdigheten av hadithene. Hittil har jeg regnet med at andre muslimer også forholder seg til samme prinsipp. Så hver gang jeg har debattert dette emnet med dem har jeg alltid begynt med å legge frem bevis fra Koranen for at islam er for full religionsfrihet. I tillegg har jeg også bevist at selv om frafall nevnes flere ganger i Koranen, nevnes det (utrolig nok) ingen straff som menneskene er pålagt å utføre på de frafalne.

Jeg havnet i lange diskusjoner med dannede konservative muslimer, som ikke har klart å legge frem et eneste tydelig koranvers som beviser at frafall skal straffes av menneskene. Det jeg heller har blitt servert er noen såkalte “tafsir” (tolkninger) av noen vers. Andre som har støttet straff for frafall har ment at man heller burde forstå Koranen i lys av hadith, og dermed indirekte sagt at den ikke skal forstås i lys av andre koranvers. De samme personene har også argumentert at siden alle de obligatoriske bønnene eller Mahdiens komme (ifølge dem) ikke står nevnt i Koranen, må man følge læren i hadithene. Problemet med dette argumentet er at verken de obligatoriske bønnene eller Mahdiens komme går imot noen koranvers. Det gjør imidlertid straffen for frafall, som går imot alle koranversene som omhandler religionsfrihet. Dessuten reduserer det menneskene til hyklere, når de ikke fritt kan velge hva de vil tro på.

Alle handlinger i islam skal gjøres for å oppnå Guds velbehag. Folk som egentlig har mistet troen på islam, men må forbli muslimer på grunn av frykten for andre mennesker, må i tillegg til en type avgudsdyrkelse, også leve som muslimer for de menneskene de frykter. De vil nok bli belønnet for å ha gjennomgått undertrykkelse, men kan man si at Gud vil belønne dem for deres islamske handlinger?

Man kan heller ikke se bort ifra at straff for frafall også skremmer potensielle konvertitter vekk fra islam.

Selv om man setter hadith over Koranen tjener det uansett ikke saken til de som kjemper for å straffe de frafalne. Det er nemlig slik at de aller fleste hadith er i samsvar med Koranen. Med andre ord finnes det flere sikrere hadith som støtter Koranens lære om frafall enn de som motsier den.

Allikevel har jeg erfart at de som ønsker å holde fast ved det de har vokst opp med, tviholder på visse beretninger fra blant annet kalifen Abu Bakars tid, som de bruker for å rettferdiggjøre straff for frafall. De såkalte “ridda-krigene” som Abu Bakar kjempet, var ikke fordi folk hadde forlatt islam. Ja, de menneskene hadde forlatt islam. Men bekjempelsen deres skyltes deres alvorlige forbrytelser, ikke deres frafall fra islam. Det er altså navnet ridda-krigene (frafall-krigene) som er årsaken til misforståelsen blant muslimer i senere tid.

Slike misforståelser har ført til at lignende argumenter også har blitt brukt for å forsvare drap på vantro og folk som erklærer seg selv for profeter. Alle steder der Koranen snakker om å drepe eller krige mot vantro, er det snakk om krigssituasjoner der vantro folk selv først hadde tatt opp sverdet for å utslette muslimene. Siden de i tillegg til sine forbrytelser, også bestandig var vantro, har Koranen enkelt og greit omtalt dem som vantro, samtidig som den også har gjort unntak for de fredelige vantro.

Når det gjelder bekjempelsen av Musailamah Kazzab, så var hans profeterklæring en ubetydelig detalj. Det var på ingen måten årsaken til hans bekjempelse. Ellers hadde han blitt drept på Profetens ﷺ tid.

Alle som hadde begått såpass alvorlige forbrytelser mot muslimene at de fortjente straff, ble benådet hvis de ble muslimer. Dette var simpelthen fordi hensikten aldri var å straffe folk. Deres kriminelle handlinger ble sett på som gjerninger utført i uvitenhet. Når de nå hadde blitt muslimer, ble de ikke ansett som noen trussel mot muslimene lenger, og Profeten ﷺ tilga dem for deres tidligere forbrytelser, samme hvor grusomme de var. Å misbruke denne nåden, for å så forsvare tvangskonvertering er å snu ting helt på hodet.

Hazrat Mirza Tahir Ahmad holdt en lang tale på urdu i 1986 hvor han tok for seg alle argumentene for og imot straff for frafall i islam. Senere ble talen hans oversatt og gitt ut i bokform med tittelen The Truth About The Alleged Punishment for Apostasy in Islam. Denne boken anbefales på det sterkeste da jeg ikke har kommet over noen mer omfattende bok på dette temaet.

Teksten ble første gang publisert i minareten.no 16. oktober 2017. Imam Yasir Fawzi fikk også Minaretens Skribentpris 2017 for denne teksten.